Vi har fått i oppgave å skrive et blogginnlegg om det konkurransesamfunnet vi har, jeg har egentlig ikke tenkt over at vi lever i et konkurransesamfunn, men hvis jeg tar meg to sekunder til å tenke på det innser jeg at vi gjør nettopp det. Enten om man heier på et favoritt lag i en sport, eller om man driver med sport selv. Eller om man rett og slett konkurrerer med den eldre damen med full handlekurv om den ledige kasseplassen på lokalbutikken.
Konkurranse gjør et eller annet med oss mennesker, vi blir mer dyriske, glemmer liksom at vi er siviliserte. Vi springer etter den lærballen som om vi har fanden i helene. Med blodsmak i munn, adrenalin som pumper og målet i siktet glemmer man alt om verdenen utenfor matten en stund. Alt som betyr noe er at ballen går i mål. Ære eller ydmykelse. De som spiller er ikke de eneste, publikum står og vræler av fulle lunger for å oppmuntre ‘’heltene’’ på fotballbanen.
Mennesket har alltid konkurrert eller tatt parti med noen som konkurrerer. Helt tilbake til romertiden og lenger tilbake finner vi spor av sport og andre konkurranser som tester oss på forskjellige måter. Jeg vil tørre å påstå at det har kommet både bra og ikke fullt så bra ting ut av vår konkurranse trang.
Som Einar Økland skriver i ‘’Det usportselege samfunn’’ så skaper sport og konkurranse fler tapere enn vinnere og at sport er som rus, at man blir avhengig. Menneskeliv har også gått tapt pga konkurranse. Både i krig og på andre måter.
Jeg vil si at menneskets konkurranse instinkt har hat positiv virkning også. Jeg tenker at det er den som har hjulpet mennesket i å overvinne den største konkurransen av alle, nemlig livet. Den har hjulpet mennesket i å overleve siden vi så dagslys og har måtte konkurrere med andre arter. Så langt har vi vunnet.
Jeg tror konkurranse instinktet vårt alltid kommer til å følge oss, og vi vil finne nye måter å konkurrere og teste oss selv så langt det la seg gjøre. Og fra mitt perspektiv er den positiv.
